Blue Flower

Hans Selye var den første som brukte begrepet stress. Han har også utviklet en modell som beskriver en typisk stressreaksjon.

"Generell tilpasningssyndrom"

I følge Hans Selyes stressmodell GAS (eng. General Adaptation Syndrome) går kroppen gjennom tre faser i reaksjon på stress1:

  1. Etter en kort alarmfase, der alle aktiviteter stopper opp og vi orienterer oss om hva som skjer og tar en beslutning om hvordan vi skal reagere,
  2. går vi inn i motstandsfasen der vi gjør alle anstrengelser for å fjerne faren. Lykkes vi, går vi tilbake til normalen og henter oss inn igjen. Men hvis ikke og situasjonen fortsetter i lang tid uten mulighet for restitusjon, vil det få negative følger.
  3. I utmattelsesfasen begynner våre ressurser å ta slutt, og resultatet er utmattelse, sykdom og i verste fall kollaps.

 

Tilpasning til langvarig belastende livssituasjon

Jeg er enig med dem som føyer til at aktiveringen i motstandsfasen også kan være mer moderat - noe som er typisk for dagens moderne samfunn. Flere lever et liv der kroppen har inntatt en viss grad av konstant aktivering. Det kan da være riktigere å snakke om en tilpasning i stedet for motstand, men dette betyr ikke at konsekvensene uteblir. Om det ikke skjer en endring, kan aktiveringen bli meget langvarig. Det handler da om kronisk stress.

Alternative reaksjonsmønstre

Ikke alle vil reagere på denne måten eller lar det gå så langt at de blir syke. Som jeg har skrevet tidligere: Noen har naturlige grenser. De står gjerne ekstra på, men lytter til kroppen og henter seg inn igjen før det går for langt. Dette forutsetter selvfølgelig at situasjonen de står overfor ikke handler reelt om liv eller død.

Urprogrammer

Felles med dyrene, har vi urprogrammer som kan brukes ved store fare. Det mest kjente er "kamp-eller-flukt-programmet" som, for en kortere periode gjør oss til "supermennesker", gjennom en ekstrem kraftmobilisering av kroppen for enten å angripe faren eller komme oss raskest mulig bort fra den.

Spill-død-programmet

Et annet annet urprogram som ikke er forsket like mye på, er "spill-død-programmet". Hensikten her er å øke sjansen for overlevelse ved ikke å bli oppdaget og/eller fremstå som ufarlig eller livløs. På lik linje med det kraftmobiliserende kamp-eller-flukt-programmet, kan også spill-død-programmet igangsettes ved langvarige belastende situasjoner – spesielt hvis de oppleves som håpløse.

< Forrige side             Neste side >

1 Det er flere måter å tolke/forstå/presentere Selyes faser på. Jeg velger den samme som Perski (2006, side 57).

Linn Anette Solberg
Psykologisk atferdsviter i arbeids- og organisasjonspsykologi
m/videre spesialisering innen stress og utbrenthet